Myboringlifeasme

- hva synes du?

1.  Pomerian.

2. Love.

3. Canon eos 600d

4. Drømmegutten.

5. Den perfekte kroppen. ( Bildet er av http://carolinecf.blogg.no/ )

6. Walk-in closet.

7. Macbook Pro.

8.  Å stå på scenen foran en stor mengde folk.

9. Kreditt-kort.

10. Å aldri miste mine beste venner.

- Hva synes du om ønskene mine?

Ja, jeg er enig i at jeg er en dårlig blogger. Men det er dårlige tider for meg nå, og da blir ikke bloggen prioritert. Anywayzzzzz, så tenkte jeg å ha en 20 days challenge, bare for å komme meg inn i bloggingen igjen. Skal PRØVE og få blogget daglig, men vi får se hva som skjer :-)

Here we goo

1. 10 ting du ønsker deg

2. Favortitt sanger(Jente)

3. Favortitt sanger(Gutt)

4. Et bilde av håndskriften din

5. Et bilde av da du var liten

6. Hva har du som bakrunnsbilde på dataen?

7. En ferie du vil på igjen

8. Din favoritt sang for øyeblikket

9. En sang som får deg til å gråte

10. 5 ting om deg

11. Favoritt is

12. Mobilen din

13. Hva du går med idag

14. Et bilde av deg selv idag

15. Favoritt Klesbutikk

16. Et bilde av hvor du bor

17. Et bilde av deg og en venn

18. Utsikten fra huset ditt

19. Din favoritt tv-serie

20. Bilde av din favortitt parfyme

Jeg starter imorgen, så stay tuned til da :*

Bjuutiful:))

Hva syns du?

Kjempefint vær ute idag! Solt meg i mange timer, føles braa!Lenge siden sist blogging, det er fordi jeg har bildene på min pc, og ledningen virker ikke, så jeg får ikke brukt den, men nå har snille søstera lånt meg hennes, så da ble det blogging allikevel... Thankuuu<3

Ellers så var jeg på fredagsklubb på fredag, alltid gøy, med flotte folk! Blir litt trist å flytte fra alle de fantasktiske folka her... Menmen. Vi har faktisk fri helt til tirsdag, altså skal ikke på skolen igjen før onsdag. Sov kanskje |3-14 timer inatt, merkes at jeg sover lite i ukedagene.

 :****

dårlig bilde, men var det eneste jeg hadde.

Synes?

Bikbok 249.-

På fredag var jeg med søsteren min å så filmen - the hunger games. Den var utrolig bra! Dere burde se den.

traileren kan ses her -

http://youtu.be/p-5ANq4sAL0

Sånn helt seriøst, tror det er den beste filmen jeg har sett noen sinne..!

Ikveld tror jeg vi skal til våge og se den nye varg veum filmen :-)

traileren kan ses her -

http://www.youtube.com/watch?v=MQQ8i06JJ9A

- har du sett noen av filmene?

Hei! vil du vere en engel å like facebook siden min? der får du oppdateringer for hver gang jeg blogger, bilder osv. :-)

takk på forhånd :-*

http://www.facebook.com/pages/Myboringlifeasmebloggno/106927242760234

dere er snille!

Jeg er ganske overdramatisk. Helt, totalt.. OVERDRAMATISK. Men jeg har ikke alltid vert sånn.. I 6.klasse, var jeg utrolig sjenert. Jeg snakket bare med de jeg kjente godt, og sluttet å snakke med en gang noen andre kom inn i rommet. I 7. klasse, var jeg veldig bitchy, jeg sa AKKURAT det jeg mente, til de jeg mente det om, men fortsatt.. bare de jeg kjente godt nok.

Det var en gutt, det var noe med han, jeg ville vite mer om han, men var selfølgelig alt for sjenert til å si noe til han. En dag jeg var hos pappa, å kjedet meg, kom jeg på at jeg kunne gå på facebook, det var sommerferien før jeg skulle begynne i 7.klasse og jeg hadde ikke vert inpå brukeren min siden jeg hadde lagt den 6-7 måneder tidligere. Helt tilfeldig, hadde han lagt en facebook bruker, samme kveld. Og jeg som tror på skjebnen, trodde det var ment-to-be. Dumme Dumme meg. Jeg som aldri direkte hadde sagt noe til han før, begynnte å snakke med han, jeg ble "avhenging" på en måte. Jeg satt på face hele dagen og ventet på at han skulle logge på, og når han gjorde det, snakkte jeg med han, HELE TIDEN. Han sa så søte ting. Ga meg sommerfugler i magen hver eneste gang. Men vi sa aldri noe til hverandre når vi møttes. Han var like sjenert som meg, men ikke rundt alle, bare rundt meg. Hver gang jeg gikk ut døren, håpte jeg på og møte han. Hver gang jeg så meg i speilet, lurte jeg på om han også kunne se meg i det øyeblikket. Det smilet, det er så perfekt. Irriterende perfekt. Og latteren, søteste latteren jeg noen gang har hørt, det er den fortsatt, selv om det er lenge siden sist jeg hørte den.

Hjertet mitt banket så utrolig fort i nærheten av han. Noen ganger var jeg å noen venner, med han og hans venner, men jeg og han sa aldri noe som helst, vi bare sto å så på hverandre, jo nærmere jeg kom han, ble jeg bare kvalm. Eller ikke kvalm, mer sånn sykt ekkel følelse, ubeskrivelig.  Han sa han ville møte meg, alene. Jeg sa selfølgelig ja, og trodde jeg kom til å greie det fint, når jeg fikk sjangsen alene med han. Jeg satt og ventet som avtalt, også kom han forbi, han skulle inn med tingene først, så skulle han komme ut igjen. Han gikk inn, så fikk jeg en melding om at han ikke turte, fordi det var for flaut, jeg så han i vinduet mens han sendte meldingen. Jeg kan vere veldig overbevisende, hvis jeg vil. Akkurat da, ville jeg. Og jeg overbeviste han om å komme ut. Han kom ut, å satt seg på husken ved siden av meg, men jeg sa ingenting, han sa ingenting.

Jeg fikk en melding, "si noe". Jeg begynnte å le, og svarte med " hva har du gjort på idag". Da var det han så lo. Vi tekstet i en halv-time, sa ikke ett ord,så måtte jeg gå. Jeg spurte han om en ny sjangse, det fikk jeg også. Men det ble leenge til. Jeg satt der som avtalt, så fikk jeg en melding om at  det ble for flaut, jeg gikk opp i veien, og han sto der å  så på meg. Jeg så på han, i ett halvt minutt, før jeg snudde å gikk hjem, fikk utrolig mangen unnskyld -meldinger også, det hjalp - mye.

Du vet den følelsen når du forventer noe, eller gleder deg sinnsykt mye til noe, også blir det avlyst? verste... Jeg ville møte han igjen, men han var ikke så åpen for det.  Jeg fikk vite noen måneder senere at han skulle flytte. FLYTTE, lenger vekk fra meg. Jeg kjente det stakk inni meg når han sa det. Han hadde alltid vert redd for å såre meg, for når han gjorde det, og han så meg ute, da så han på meg, at jeg var såret. Derfor visste jeg at hvis han flyttet, ville han bare glemme meg, han sa han ikke skulle det. Men jeg visste.

Noen dager før han skulle flytte, fikk jeg melding om at han ville møte meg, for det var antageligvis siste gangen jeg så han. Jeg ble overglad. Men han avlyste samme dag, fordi han måtte pakke. Jeg fikk ikke sove den natten, og jeg sa til han at jeg måtte få sagt hade til han, ellers så fikk jeg ikke sove.

Jeg var ute å passte unger, mens jeg så på at de spillte fotball. Jeg lurte på hva i helsikken jeg drev med, jeg hadde ikke turt å snakkt med han, på nesten to år. Jeg bestemte for meg selv, at jeg skulle slutte å vere sjenert. Og da jeg sa hade, var det egentlig ikke vondt, jeg ble bare lettet.

Da jeg kom inn døra hjemme, brøt jeg ut i tårer, jeg kunne ikke holde det inne. Å tenke på det nå, får meg nesten til å gråte igjen. Jeg gråt i flere timer, ikke stille gråting. Mer som om noen hadde dødd. Og jeg begynnte også å gråte på skolen mangen dager etterpå, da jeg så plassen hans, tom. 

Jeg kom meg over han til slutt, det tok noen måneder ja, men jeg kom meg over han. Og jeg er mye mindre sjenert nå, noe som har skaffet meg mangen nye venner, og ett mye bedre liv. Jeg er med han av og til, med vennene hans. Og det som var der før, det er ikke der nå. Ikke på noen måte. Men jeg har aldri virkelig fått sjangsen til å takke han, for han forandret meg, til en bedre person, en mer utadvendt og MYYE snillere person( bitcher ikke så mye). Alle tårene, var verdt det. Og jeg tror fortsatt på skjebnen.

Som sagt, jeg er dramatisk.. Men ikke kall meg Bimbo, Fjortiz, dum  eller bitch,  for du har ikke peiling på meg, eller mitt liv. Du sier bare det du ser, men kjære deg, jeg er mer en bare det du ser ;-) Og jeg beklager hvis jeg lar dramaet mitt gå utover deg, men det er sånn jeg er, face it.

Don`t judge the book by it`s cover.

- Helena